tirsdag 12. juli 2011

Conventos dos Capuchos og Castelo Mauros

Her jeg sitter i hagen er jeg helt fascinert av hvor fort skyene beveger seg her. I det ene øyeblikket er det en sky i horisonten, i neste øyeblikk er den borte. Det er ganske heftig med vind her, det gjør jo sjølsagt og at temperaturen aldri blir ubehagelig varm. Idag brukte jeg langbukse, t-skjorte og cardigan, men kunne godt ha hatt en vindtett jakke og ett godt ullskjerf.
Jeg strikka faktisk ett ullskjerf jeg fabla om å ta med, jeg og ei god venninne lo litt av dette, at jeg alltid vil ha med meg varme og rare klær til varme land, men her anbefaler jeg det faktisk, det kan være ganske så surt med kraftig atlanterhavsvind.

Vi skulle ta en taxi til Conventos dos Capuchos idag, og den første vi traff på bare blåste av oss, og mente det var bare tull. Altfor kaldt, høyt oppe og ingenting å se. Vi burde heller dra til Costelos dos Mouros. Jaja, tenkte vi, var ingen andre taxier å oppdrive heller så vi stilte oss i kø for buss, men den var jo sjølsagt stappfull og vi fikk ikke vært med. Dermed trampa vi inn til togstasjonen, hvor lunsjen ble fortært på Pizza Hut med utmerket service, og deretter fant vi nok en taxi som gjerne kunne kjøre oss til Capuchos. Det var en ganske lang tur på små svingete veier viste det seg, nydelig natur, men 3 bilsyke hanglet i baksetet. Da vi kom fram skulle han vente på oss, og i billettluka mente de 30-40 min var passe tid. Mulig vi er utrolig trege nordmenn, men for oss var det altfor liten tid. Det var ett utrolig vakkert sted, lå ganske høyt oppe, og det var bygd ett eldgammelt kloster hvor munkene hadde dekt alle vegger, tak og dører med kork, fra tre. Klosteret lå inne mellom digre steiner som var kledd i grønn mose og eføy, bak sildra det en bekk. Inne i klosteret var det bittesmå celler hvor munkene lå og sov, det var bitte små dører hvor en måtte huke seg sammen og gå sidelengs for å komme inn. Nesten som ett lite hobbitland. Mosegrønne brønner og hortensia vokste vilt, og opp gjennom skogen snirkla det seg små stier som førte videre ut i eventyret. Her kunne en tilbrakt timevis og utforska stier og stillheten. Men vi hadde jo en taxi som venta på oss, så vi dro videre til Castelo dos Mauros, maurerborgen. "Hvor er maurene?" spurte 5-åringen og kikka seg rundt. "Det er jo ingen maur her. Hvordan klarte maurene å bygge borgen?"
Her var det faktisk mye kaldere og vinden rev og slet i flaggene og det føltes ikke helt bra å vakle mange hundre meter over Sintra i vindkastene. 5-åringen fikk streng beksjed om at idag var det ikke lov til å klatre og ble holdt ganske hardt fast. Turen ned igjen rusla vi gjennom skogen på brosteinskledte trapper.
Ned til bakeriet hvor vi kjøpte ny ladning av rundstykker til kvelden da ingen orker å gå og spise middag. Vi har herved innført middagslunsj. Ute blåser det sånn at døra rister.

2 kommentarer:

  1. Den med maure(r)ne var knallgod!!
    Og så kjenner jeg meg stadig igjen, jeg har faktisk skjerf skrevet opp på ei fastliste for reising både sommer og vinter.
    Likedan husker jeg en drosjesjåfør i Spania som nesten nektet å kjøre oss dit vi ville.
    Vi har vært i Sundborn og sett på Karin og Carl Larssons hus i dag - flott opplevelse det også.

    SvarSlett
  2. Å det hørtes flott ut, håper dere har tatt bilder jeg kan få se.

    SvarSlett